Steffen Helsem Kvalsund

Keeperar Arve Kvalsvik Toni Sandanger Forsvararar Jørn Kvalsvik Magne Havnen Martin Molnberg Marvin Kopperstad Mats Inge Teige Mons Arne Kvalsvik Terje Teige Thomas Voldsund Vegard Sævik Midtbanespelarar Bjørnar Gundersen Håvard Remøy Spissar Andre Lima Frantz Frantzen Gustav Pettersen Frank Sverre K Skorpen Steffen H Kvalsund



15.september 1981

Ellingsøy (borte), 8.mai 1999

Ha/No (borte), 2001

1999; 4 kamper
2001; 20 kamper, 3 mål
2002; 25 kamper, 13 mål, 1 gult
2003; 18 kamper, 1 mål
2004; 19 kamper, 6 mål
2005; 16 kamper, 2 mål
2006; 18 kamper, 3 mål
2007; 19 kamper, 5 mål
Totalt: 139 kamper, 33 mål.

Steffen er en typisk bortespiller, alle høgdepunkt og dei fleste av måla har skjedd på bortebane. Seriedebuterte på A-laget under Tødenes borte mot Ellingsøy 8.mai 1999. Det første målet kom i en treningskamp borte mot Ørsta, på ei hedding 17.mars 1999. Så tok det to år før han starta i en A-kamp, heime i Huldalen mot VRF 2001 (2-0). Steffen spelte sin første heile A-kamp mot Ha/no borte (2-2) i påfølgande kamp, og fekk også sitt første obligatoriske A-mål, og sine to første poeng på Sumpens spelarbørs. Spelte rundt 20 av kampane i 2001 under Jørn som trenar, og scåra kun 3 mål. Utvikla seg til å bli meir effektiv i 2002 sesongen med sine 13 mål, og spelte då i alle dei 22 kampane som venstreving. I 2004 fekk han sin debut som spiss (fra start) på A-laget borte mot Aafk2. Debuten endte i debut som tremålsscårar og for første gang med tre poeng i Sunnmørspostens spelarbørs.

Det e monge opptura å nedtura å skrive i mi fotballdagbok. Det meste e nedtegna i mine fotballdagbøke. Men når det gjelde "karriæra" på A-laget så bør den være ganske oversiktlig. Den starta en dag i 1999 som et innhopp borte mot Ellingsøy. Per Rune Tødenes va trenar for A-laget. Ej blei kasta inn på venstreflanken, og det meste ej va innvolvert i gjekk mindre bra. Egentlig va ej ikkje særlig innvolvert, Og tilbakemeldingane var at det virka som at ej ikkje var intressert. Dei hadde sant, og det året endte det med fire kampa. Det største som egentlig skjedde i dinne perioda va at ej scåra mitt fyrste A-mål i en treningskamp borte mot Ørsta. Faktisk ei ganske hard headding, noke som e unikt i min sammenheng. En treningsleir i Tyskland blir også huska, men kanskje ikkje så mykje for det sportslige frå mi side.

Deretter blei det et år i millitæret, Værnes og Ørlandet som idrettsassistent. Spelte fotball og kom i god form. Kom heim på perm til serieopninga 2001 og fekk min debut fra start. Trond Paulsen hadde ansvaret, men bærre fordi Jørn Magnussen var på et sjukehusopphold. Igjen va ej venstreving, og egentlig he ej våre det i alle år på A-laget. Det bærre blei sann, sjølv om ej va spiss alle dei år på aldersbestemte. Jørn gav mej tillit på den plassen, og laget som heilhet gjorde en bra sesong iogmed dei fleste såg på oss som neddrykkskandidat foran sesongen. Ej var fortsatt for ung til å virkelig sette mitt preg på A-laget, og scåra bære 3 mål. Borte mot Brattvåg var nok det beste, med sololøp fra midten.

2002 e ikkje lett å gløyme. Sesongen starta med at vi rauk ut i cuppen borte mot VRF i ekstraomgongane. Et utspark fra VRF sin keeper gikk først i bakken før det duppa over Knut Erik i bergsøymålet og inn til seier. Men likevel visste vi at vi hadde spelt en veldig bra kamp, og at ditte va nåke å bygge vidare på. Dei neste 22 kampane gikk vi av bana med 18 seiera og 4 uavgjorte. Null tap. Vi hadde vunne 3.divisjon med 10 poeng over volda. Sjøl hadde ej scåra 13 mål, derav omtrent 9 av dei hadde kome på bortebane. Et høgdeponkt som er vanskelig å toppe. Hurtigheita va på topp. Fintene sat. Longskudda sat i nettaket. Det såg ikkje sann ut i serieopninga. Vi låg onder 2-0 til pause borte mot Vigra. Men Børge Remøy fekk orden på oss. Verken før eller ette he ej hørt eller sett ei sann tordentale frå en spelar, gi et sann resultat etter pause. Vigra blei bonka 4-2. Arve Leine hedda i krysset, Christoffer donka i lengste, ej breisida i nota å Frank straffa inn det siste.

Høgdeponkta mine i 2002 e monge. Ej scåra begge måla i 2-2 kampen borte mot VRF. 2-0 målet mitt e det hardaste skuddet ej nåkengong he fått til. Arve Leine trilla ballen perfekt, ej tok et lite tilløp, ballen fauk i nota. Trulig den einaste gongen ej he feira et mål. På skjorta onder drakta sto det; "It's good to be the king". Det høre med til historia at VRf tok oss på kondissen, bærre Martin Løseth i buret hindra at vi ikkje skulle tape mot slutten. Å slå Ørsta 4-3 på bortebane va knall. Nok en gong scåra ej to bortemål. Men det va Roy Igesund som med et longskudd på overtid ordna seieren. Å slå utfordraren volda med 4-0 på heimbane i Huldalen den siste seriekampen var gøy, så vi fekk vite at vi var best. Nok en gong va ej på scoringslista. Det va ej også i kampen før, da vi slå Aafk2 i Huldalen.

Derfor blei skuffelså stor å bli dompa fra startoppstillinga til kvalifiseringskampen heime mot Averøykammeratane. Ej hadde spelt samtlige 23 kampar på rad, scåra totalt 13 mål og scåra i dei to siste kampane. Men når det fyrst gjaldt, så var det ikkje plass. Over 500 tillskuera møtte opp på Bergsøy Stadion. Trulig skjer det ikkje med det første en gong til. Å site på benken å sjå at laget sleit offansivt var ikkje gøy. Vi satsa defansivt på heimebane. Den største nedturen i mi bergsøykarriære. Averøykammeratane var uheldige som kun klarte 1-1 mot et svakt bergsøylag. Når det gjalt som mest så blei det for mykje tenking på organisering. Vi gløymte det som hadde fungert so bra i alle dei andre kampane. Ej kom inn siste 15 minutta, å fekk mitt hittil einaste gule kort i karriæra. Litt raseri måtte ut..

Borte mot Averøykammeratane visste ej at ej skolle få starte. Det hjalp imidlertid ikke at ej trakka over på onsdagstreninga foran kampen i helga. Det gjekk ann å spele med god teiping. Og bortebane visste ej at ej alltid fe en målsjanse. Den kom, men keeperen redda. Ej forstår egentlig ikkje heilt kordan han fekk handa på den.. Rune va spiss, merkelig opplegg egentlig når ej tenke tilbake. Vi låg onder 2-0 til pause. Rett etter pause blei Martin Løseth utvist, og ej bytta ut. Det blei 3-0 på straffa. Poenget va etter 50minutt og 3-0 å begrense tapet. Seier betydde 2.divisjon. Averøykammeratane fortente den sjansen, det gjorde ikkje vi etter 2 håplause kampar. Bærre for å få det notert ned; Averøykammeratane rykkte ned året etter..

2003 blei et antiklimaks. Ikkje bærre for mej sjøl, men det virka sann på dei fleste. Vi hadde på en måte oppnådd det dei fleste meinte vi konne klare. Sjøl va ej fortsatt ikkje heilt "happy" etter korleis 2003 slutta. Å bli dompa i tiårets største heimekamp sat fortsatt i. Ej blei meir som en reserve i 2003, en spelar som skulle få kome inn dei siste 15 minutta å kanskje få sej et mål. Alle virka glade når sesongen var over, vi låg alltid enten rett under eller rett over nedrykksstreken. Når det va to kampar igjen så måtte vi ha mer poeng. Vi møtte Aksla borte og følte vi måtte vinne. At vi tapte 3-2 seier sitt; vi var dårlige. Ej sat på benken å kunne ikkje forstå at ej va dårligare enn dei som spelte. Ej fekk fem minutt, akkurat nok tid til å få tatt nokre innkast. Når dommaren blåste av kampen og allereie nedrykksklare Aksla takka oss for kampen, så var det et nytt lavt punkt i mi fotballkarriære. Nedrykk virka klart, og uten speletid var det ikkje mykje ej konne gjære for å unngå det. Vi måtte vinne heime mot Stordal for å i det minste ha en teoretisk sjanse. Rune Frantsen ordna 1-0 seier uti 2.omgang. Alt klaffa. Ørsta spelte blant anna 5-5. Vi sto, men ej sat på benken heile kampen... Der å då va det ikkje mykje glede ej hadde å gi. Å reise med fly kvar helg over ei long periode, og få maksimum 10 minutt mot slutten av kvar kamp hadde tømt mej for krefte.

2004 blei en stor opptur. Laget fekk på ny nye impulsar. Tom Beddari tok over skuta, Anders Vaagen og Johnny Moltubakk hadde signert. Vi trengte ei forandring etter å nesten ha rykkt ned. 2003 va nesten uforklarelig, i det minste frå min synsvinkel. Lars Conradi spelte spiss i enkelte kampa. Formasjonsforandring til 4-4-2 gjorde at vi slapp inn fleire mål og scåra midre. I 2004 fekk vi tilbake litt mer av den offansive delen vi hadde mangla. At det også blei 3-0 seier borte mot Hareid med et 3-5-2 system seier også litt om korleis filosofien var. Og det fungerte. Det gjekk litt seint dei første ti kampane, men dei siste ti var vi nesten uslåelige. Persolig hadde ej best formkurve når det nærma seg sommaren. Det tok faktisk ei stond før ej fekk starte en kamp, det skjedde i 4-0 tapet borte mot Valder. Ej følte ej spelte bra, ej dribla bra. Tilbakemeldinga va at ej va Bergsøys beste, og ej starta stort sett i resten av Bergsøy sine kampa. Heime mot Langevåg hadde ej både målgivande å mål ej e godt fornøgd med, løpskapasiteten va tilbake til forma i 2002. Personlig følte ej at kondisjonen faktisk aldri hadde våre so god før. På treningsleir i Danmark i kampen mot Jetsmark sprong ej nesten raskare i det 80.minutt enn ka ej gjorde i den første omgongen, det hadde ikkje alltid vore sann. Høgdeponktet skolle sjølvsagt kome i en bortekamp, ej legge ikkje skjul på at ej tør å sleppe mej meir laus på bortebane. Ej fekk min deby som spiss fra start på A-lagsnivå ettersom Vaagen var skada. Ej scåra alle tre måla i en 3-2 seier over Aafk2. Tre fine mål om ej tør å sei det sjøl, og tre fine poeng i sunnmørsposten spelarbørs. Det hadde aldri skjett før. Mot slutten av sesongen var ej nok litt sliten igjen. Det he brokt å skje som følge av at det blir mindre trening i skuletida, og mer reising. Mindre speletid hjelpe ikkje alltid det heller. I den siste kampen for sesongen, borte mot Langevåg, merka ej ditte godt. Ej ville spele offansivt, men beina var som bly. Ej vil kalle det mer for ei offansiv venstreback-rolle enn venstreving det ej presterte. Men på ei anna side: det fungerte, vi slapp ikkje inn mål bakover.

2005 blei nok en av dei tyngre sesongane, det virkar å være annakvar sesong at dette skjer. Forma mi var varierande, og var nok en gong på sitt beste midt på sommaren. Treningsleiren var i Grimstad, og her nådde eg formtoppen. Desverre var det to tøffe bortekampar som møtte laget etter treningsleiren, og det blei tap både mot Langevåg og Ålesund2. Resten av sesongen var eg meir eller mindre en reserve igjen, slik som i 2003. Etter dei to første kampane var eg faktisk toppscårar med 2 mål, men det blei ikkje fleire mål heller. Heldigvis for laget så redda Bergsøy plassen med å slå Stranda den siste kampen.

Om 2005 var en tung sesong så var nok ikkje 2006 noko bedre. Nok engang var det ei lita periode midt på sommaren at forma kom, eller rettare sagt mot slutten av haustsesongen før sommaren kom. Den beste kampen min denne sesongen står mellom Aafk2 borte og Valder heime. Mot valder scåra ej et av dei kanskje frekkaste måla ej he gjort, med en lobb i lengste hjørnet. Mot Rollon og mot Langevåg (alle 3 måla på heimebane) så kom mine andre mål, og scoringa mot Langevåg på heil volley må nok stå som et av høgdepunkta mine denne sesongen. Scåringa ordna også tross alt en av få Bergsøysigrar i en sesong der laget rykkte ned. Totalt sett en trist sesong der laget hadde mykje motgang, og der mi eiga form berre gjekk en vei etter sommaren. Tilslutt endte det med å bli satt ut av troppa til den siste kampen av sesongen, noko som også kan kallast en milepæl i mi karriære. Får håpe at kunstgraset kan gjere at det vil bli meir teknisk fotball å sjå på Bergsøy stadion til neste år, og at ej kan være med på å bidra meir til det enn det ej fekk i løpet av 2006.